De fleste av oss er, eller har vært, medlem av en organisasjon. Slike organisasjoner forankrer gjerne sin virksomhet i gitte verdier som knytter medlemmene sammen. De gir en forankring av organisasjonens virksomhet. Verdiene viser hva organisasjonen står for, og hva vi som medlem ønsker å ha som en rettesnor for våre liv. Verdiene skal vise vei og forankring i hverdagen.
For en del år siden ble det satt ned en nasjonal verdikommisjon. Verdier ble offentlig satt på dagsorden. Det var ønskelig å få en bevisstgjøring av og om ulike verdier. Verdier skulle «verdisette» hverdagen vår. Men hvor har verdibevisstheten blitt av? Forsvant verdikommisjonens arbeid og intensjon like fort som den kom?
Jeg tillater meg å slå et slag for en bevisstgjøring av det å bygge på verdier, i livet vår, i hverdagen vår, og i våre ulike felleskap. Jeg tror ikke at det er mulig at vi alle kan eller skal bygge på de samme verdiene. Verdier betyr noe ulikt for oss, og vi vektlegger dem ulikt. Men å bygge opp en bevisstgjøring om hva som betyr noe for hver enkelt av oss, er viktig.
Ærlighet, trofasthet, kjærlighet og omsorg for andre, kan være eksempler på verdier. Noen ser på disse som betingelsesløse, mens andre kan i hverdagen gi seg selv «litt slark» i fortolkningen og absoluttheten. Men blir det ikke da en tilpasset verdi?
Jeg tenker ikke først og fremst på oppleste og «vedtatte» verdier når jeg tillater meg å slå et slag for at vi alle bør ruske litt opp i vår personlige «verdikommisjon».
Selv har jeg ofte slitt med å være bevisst på de «dagligdagse verdiene». De jeg møter i hverdagen. Har noen, etter min mening, gjort meg en urett, insisterer jeg gjerne på en unnskyldning. Men en unnskyldning kan vi ikke be om. Den kan kun gis. Har noen sagt noe ufordelaktig om meg, finner jeg meg ikke i det. Men gjør det meg bedre? Irritasjonen dempes i et sekund, men går fort over. «Det er han som har skylden», sier vi og peker ut «synderen». I en gammel sang i Bergen «Ten-Sing», ble vi minnet om hånden som retter ut pekefingeren, men hvor tre fingre samtidig peker mot meg selv.
Noen onsdagstanker til meg selv – og kanskje til …